Regnskap Norge med fokus på rettssikkerhet og forenklinger i møte med Finanskomiteen

Vi tok opp utfordringer ved restansene i Skatteklagenemnda, innrapportering til SFU og økt rapporteringsbyrde for naturalytelser.

Administrerende direktør Christine Lundberg Larsen. Skjermdump fra Stortingets nett-tv

I høringen stilte administrerende direktør Christine Lundberg Larsen for Regnskap Norge. Du kan se hva som ble sagt ved å klikke her. Hvis du angir eller spoler deg frem til tiden 15:50 vil du komme rett til innlegget.

Det er mange saker i statsbudsjettet som kunne vært kommentert, men det er kun fem minutter som står til rådighet for hver høringsinstans. Vi valgte derfor saker som vi antok ingen andre instanser ville ta opp.

Nedenfor finner du gjengitt notatet vi leverte representantene i Finanskomiteen.

Restanser i skatteklagenemnda, Prop. 1 S (2017-2018)

 

• Finansdepartementet har uttrykt bekymring vedrørende antallet restanser i skatteklagenemnda. Pr. 30 mars i år var det mer enn 1 500 saker som var «under arbeid» i skatteklagenemnda. Antallet restanser er stigende.
• Skatteetaten har mer enn 6 300 årsverk pr. utgangen av 2016. Det jobber nærmere 1 000 jurister i skatteetaten hvorav en betydelig andel av disse ressursene tidligere var viet klager som skulle nemndsbehandles. Etter opprettelsen av ny skatteklagenemnd med tilhørende sekretariat har det blitt frigjort betydelige ressurser i skatteetaten.
• Rettssikkerhetsspørsmål som reell to-instansprøvelse av skatte- og avgiftssaker og endelig vedtak i skatte- og avgiftsspørsmål innen rimelig tid, er viktig for skattyterne.
• Dagens situasjon er foreslått avhjulpet av skatteetaten i brev til Finansdepartementet datert 24.03.2017, ved at påklagede saker i større grad behandles av skatteetaten.
• Sett hen til bakgrunnen for opprettelsen av skatteklagenemnda, og den trygghet det er for skattytere å få en reel to-instans prøvelse av både faktum og juss, er det etter Regnskap Norges vurdering uheldig om restansesituasjonen primært skal avløses ved at skatteetaten frem i tid skal behandle flere av sakene.

Vår anbefaling er at skatteklagenemndas sekretariat får tilført flere ressurser og at dette sees i sammenheng med den arbeidsmengde som relaterer seg til disse oppgavene, som skatteetaten nå har fått frigjort i forbindelse med ny skatteklagenemnd.

Opplysningsplikt om utenlandske arbeidstakere, Prop. 1 LS (2017-2018) kapittel 21

I lovteksten som er fremlagt er foreslått følgende:

«Næringsdrivende og offentlig organ som gir person bosatt i utlandet eller selskap hjemmehørende i utlandet et oppdrag i riket eller på kontinentalsokkelen, skal gi opplysninger om oppdraget og eventuelle underoppdrag. Plikten omfatter opplysninger om hovedoppdragsgiver i kontraktskjeden, egen oppdragsgiver og oppdragstakere begrenset til to ledd nedover i kontraktskjeden. Oppdragstakeren har plikt til å gi opplysninger om egne arbeidstakere som benyttes til å utføre oppdraget.»

Regjeringen foreslår forenklinger i innrapporteringen til Sentralskattekontoret for utlandssaker. Vi ønsker endringene velkomne, men vi mener rapporteringsplikten bør forenkles ytterligere. Det som foreslås er at oppdragsgivere som engasjerer utenlandske oppdragstakere skal gi opplysninger om både denne og dennes underleverandører. I tillegg skal oppdragstaker gi opplysninger om arbeidstakere denne bruker på oppdraget.

Vi mener dette rapporteringssystemet bryter med prinsippet om å rapportere kun én gang, slik Regjeringens Digital agenda (Meld. St. 27 (2015-2016)) legger til grunn som prinsipp.

Vi mener:

1. Det må holde å rapportere egne oppdragstakere
2. Arbeidstakere som er skattepliktige til Norge skal også innrapporteres via a-ordningen. Dette må være tilstrekkelig. En egen tilleggsrapportering til SFU må være unødvendig.

Naturalytelser, Prop. 1 LS (2017-2018) kapittel 21

Det fremmes ikke forslag om regelendringer på dette området i forbindelse med statsbudsjettet. Departementet gir imidlertid uttrykk for at det i det videre arbeidet med Skattedirektoratets forslag som var på høring i vår, skal tas utgangspunkt i at arbeidsgiver er ansvarlig for innrapportering, forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift for alle skattepliktige ytelser arbeidstakeren mottar i arbeidsforholdet, også når ytelsen kommer fra/via tredjeparter. Dette bekymrer oss og vi er sterkt uenige i forslaget på dette punkt, i likhet med en rekke andre høringsinstanser.

Vi mener en slik løsning pålegger arbeidsgiver urimelige økonomiske og administrative byrder og at det særlig i større virksomheter nærmest vil være en umulig oppgave for arbeidsgiver å holde oversikt over enhver ytelse ansatte får av tredjeparter. Det forutsetter også at arbeidsgiver må innhente opplysninger og dokumentasjon fra tredjemenn for å få riktig grunnlag for innrapporteringen. Det er også svært urimelig at arbeidsgiver skal belastes med arbeidsgiveravgift for en ytelse andre har gitt en ansatt. Etter vår vurdering er den som har gitt en ytelse nærmest til å vurdere verdien av denne, og det er mest naturlig at denne belastes med arbeidsgiveravgiften og foretar innrapporteringen.

Forenklinger av regelverket er angitt å være et av hovedformålene i Skattedirektoratets høringsnotat. Vi mener at den foreslåtte løsningen med at alt rapporteringsansvar legges på arbeidsgiver strider mot dette hensynet og tvert imot medfører et mer byråkratisk og krevende system. Dette gjelder også forslagene som gjelder beskatning av tredjemannsrabatter og personalrabatter.

Når det gjelder tredjemannsrabatter, mener vi slike rabatter som hovedregel bør unntas fra fordelsbeskatning. Dette fordi slike rabatter i stor grad ikke kan sies å være en fordel vunnet ved arbeid. De fleste kan oppnå tilsvarende rabatter gjennom ulike ordninger som lojalitetsprogrammer, kundeklubber o.l. Formålet med slike rabatter er ofte først og fremst markedsføringstiltak fra tredjemanns side og ikke for å yte en spesiell fordel til ansatte i en bransje eller virksomhet. At arbeidsgiver skal pålegges ansvaret for å holde oversikt over bruken av slike rabatter blir administrativt svært krevende, og det forutsetter at tredjemann rapporterer rabattbruk til arbeidsgiver. Hensynet til forenklinger og et praktikabelt regelverk taler derfor sterkt for å unnlate fordelsbeskatning av tredjemannsrabatter.

Når det gjelder personalrabatter mener vi forslaget om en generell øvre samlet beløpsgrense er svært uheldig fordi det ikke tar hensyn til ulike behov som kan foreligge i forskjellige bransjer, og at varer og tjenester som omsettes i ulike bransjer har store variasjoner når det gjelder verdi. Ofte ytes ikke personalrabatt først og fremst av hensyn til at de ansatte skal få et gode, men det brukes som et aktivt markedsføringstiltak og for å øke de ansattes kunnskap om produktene. Videre kan en slik regel medføre at det blir billigere for ansatte å kjøpe produkter hos arbeidsgivers konkurrenter enn å benytte seg av personalrabatt, noe som vil være en svært uheldig virkning av regelverket. Arbeidsgiver påføres uforholdsmessige administrative byrder siden forslaget innebærer detaljert oversikt over de ansattes rabattbruk. Enda mer krevende blir det siden det er foreslått at også tredjemannsrabatter skal regnes med under den samme beløpsgrensen og arbeidsgiver skal holde oversikt også over dette.