Fradragsrett for kostnader i virksomhet

En gjennomgang av vilkårene som må være oppfylt for at kostnadsfradrag kan kreves etter skattelovens bestemmelser.

Fagsupporten til Regnskap Norge blir ofte bedt om å gi svar på om en aktuell kostnad er fradragsberettiget eller ikke. Vurderingen av om vilkårene for fradragsrett er oppfylt, vil måtte bero på en konkret vurdering av den aktuelle kostnaden, herunder dens tilknytning til den aktuelle virksomheten. Bedømmelsen av eventuell fradragsrett vil i slike tilfeller normalt kreve god kjennskap til den aktuelle virksomheten.

For visse typer kostnader følger fradragsrett eller avskjæring av fradragsrett uttrykkelig av særbestemmelser i skatteloven eller forskriftene til loven. I andre tilfeller må hjemmel for fradrag eventuelt forankres i skattelovens hovedregel om fradragsrett for kostnader.

I denne artikkelen vil vi gjennomgå vilkårene som må være oppfylt for at kostnadsfradrag kan kreves etter skattelovens hovedregel. Vi tar spesielt for oss hva som ligger i vilkåret om at en kostnad skal ha tilstrekkelig tilknytning til skattepliktig inntekt for å gi fradragsrett. Etter å ha lest artikkelen vil du forhåpentligvis ha fått veiledning som gjør deg tryggere på å gjøre slike vurderinger når denne type problemstillinger dukker opp hos dine kunder. 

1. Generelt om fradragsrett

Skatteevneprinsippet begrunner at en virksomhet skattlegges på grunnlag av virksomhetens netto overskudd etter fradrag for kostnader. Når det gjelder fradragsberettigede kostnader må man, tilsvarende som for bruttoinntekter, sondre mellom vilkårene for fradragsrett og tidfestingen av fradragspostene. Når en har konstatert at vilkårene for fradragsrett er oppfylt, gjenstår å ta stilling til om kostnaden kommer til fradrag direkte, eller om kostnaden må aktiveres og fradras senere, f.eks i form av saldoavskrivninger. Reglene for tidfesting er ikke tema for denne artikkelen.

Skattelovens fradragskapittel inneholder tre generelle bestemmelser om fradrag: Hovedregelen om fradrag for kostnader i § 6-1, og fradrag for henholdsvis tap og underskudd i § 6-2 og § 6-3. Her skal vi se nærmere på den første bestemmelsen, nemlig bestemmelsen om fradragsrett for kostnader.

Regler som presiserer, utvider eller innskrenker fradragsretten slik den ellers ville fulgt av hovedregelen i § 6-1, finnes i lovens §§ 6-10 til 6-32.  F. eks bestemmes det i § 6-21 at representasjon ikke er fradragsberettiget, uavhengig av om slike kostnader etter vilkårene i hovedregelen ville vært fradragsberettiget. I § 6-24 hjemles på den annen side fradragsrett for kostnader i tilknytning til å erverve inntekter som er omfattet av fritaksmetoden, og som dermed ellers ikke ville vært fradragsberettiget fordi kostnadene ikke har tilknytning til skattepliktig inntekt. Slike spesielle bestemmelser vil ikke gå nærmere inn på i denne artikkelen.

Hovedregelen for fradragsrett for kostnader lyder som følger:

«Skatteloven § 6-1. Hovedregel om fradrag

(1) Det gis fradrag for kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt. Bestemmelser som presiserer, utvider eller innskrenker fradragsretten for kostnader som nevnt i forrige punktum er gitt i §§ 6-10 til 6-32.

(2) Det gis ikke fradrag for private kostnader for skattyteren selv eller dennes familie, herunder kostnader til bolig, mat og underhold.»

Som vi ser er det to hovedvilkår som etter bestemmelsen må være oppfylt for at det skal foreligge fradragsrett. For det første må det finne sted en oppofrelse av en fordel, enten ved selve anskaffelsen eller senere ettersom anskaffelsen forbrukes. Det vil si at skattyter må ha pådratt seg en kostnad i skattemessig forstand. I skatteretten defineres kostnad som forbruk av varer eller tjenester vurdert i penger. Merk det at det her ikke sondres som i regnskapsretten mellom en kostnad og en utgift. Regnskapsrettslig defineres en utgift som anskaffelse som medfører betalingsforpliktelse, mens kostnad definerer forbruket av anskaffelsen. Skatteretten har med andre ord et videre kostnadsbegrep.

I tillegg fordrer fradragsrett at oppofrelsen må ha skjedd for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt, med andre ord må den aktuelle oppofrelsen ha tilknytning til skattepliktig inntekt. I praksis kan dette siste tilknytningsvilkåret i en del tilfeller være vanskelig å ta stilling til. Spesielt vanskelig kan det være å ta stilling til om tilknytningsvilkåret er oppfylt dersom kostnaden kan være egnet til å dekke flere formål. Typisk vil dette gjelde der formålet både kan være virksomhetstilknyttet og privat motivert. Bedriften har f.eks. gått til innkjøp av en snøfreser. En snøfreser kan åpenbart i mange tilfeller være nyttig for en bedrift, men samtidig være godt egnet for bruk privat. Den konkrete vurderingen av om et slikt kjøp er en kostnad med tilstrekkelig tilknytning til bedriftens virksomhet slik at fradragsrett oppstår, vil i mange tilfeller for regnskapsfører være vanskelig å ta stilling til. I slike tilfeller er en avhengig av å innhente nærmere opplysninger fra virksomheten med hensyn til de nærmere omstendigheter som har begrunnet kjøpet. Faktumavklaringen må med andre ord skje konkret i samråd med kunden. Tilknytningsvilkåret finner du nærmere behandlet i punkt 3 nedenfor. Først vil jeg si litt grunnleggende om det andre vilkåret som må avklares for at fradragsrett er aktuelt; oppofrelsesvilkåret. 

2. Oppofrelsesvilkåret

Kjernen i oppofrelsesvilkåret er at skattyter må ha fått sin formuesstilling redusert. Oppofrelse kan skje ved utbetaling av penger, ved at eiendeler forringes i verdi ved slit og elde, verdier går tapt ved f eks brann eller underslag osv. En ren ombytning av verdier er på den annen side ingen oppofrelse. Kjøper skattyter for eksempel en maskin og belaster sin bankkonto ved å betale kjøpesummen eller ta opp et lån til å finansiere kjøpet har han ikke oppofret verdier. Reduksjonen i kjøpers formuesstilling skjer først etter hvert som eiendelen faller i verdi. Påkostninger på en eiendel er en ombytning av verdier, mens vedlikeholdskostnadene innebærer en oppofrelse ved at skattyter må betale en sum for å opprettholde eiendelens verdi. Immaterielle eiendeler som ikke er gjenstand for åpenbart verdifall vil ikke gi fradragsrett. Selv om den immaterielle eiendelen anvendes i bedriftens virksomhet og dermed tilknytningsvilkåret er oppfylt, vil kjøp av en slik eiendel ikke gi fradragsrett fordi oppofrelsesvilkåret ikke er oppfylt.

Fradragsrett betinger at både oppofrelsesvilkåret og tilknytningsvilkåret er oppfylt. Er begge vilkårene oppfylt, er det skattelovens tidfestingsregler som bestemmer når kostnaden kommer til fradrag, f.eks. i form av avskrivninger.

Vi skal nå gå over til å se på det nærmere innholdet i tilknytningsvilkåret.

3. Tilknytningsvilkåret

3.1    Generelt

Bestemmelsen angir tre former for tilknytning til den skattepliktige inntekten; kostnad pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre inntekten. Kostnaden må ha en av disse formene for tilknytning. Det prinsipielle utgangspunktet er at det må foreligge en saklig sammenheng mellom kostnaden og inntekten den tar sikte på å erverve. Inntektservervet kan skje i selve transaksjonen, eller senere ved anvendelse av en ervervet eiendel (f.eks driftsmiddel).

Den største utfordringen ved vurdering av tilknytningsvilkåret, vil ofte være avgrensningen mot private kostnader i en eller annen form. Skatteloven § 6-1 annet ledd presiserer uttrykkelig at private kostnader ikke er fradragsberettigede. Kostnaden må knytte seg til «skattepliktig inntekt». Formålet med oppofrelsen må være å erverve skattepliktig inntekt. Når en skal klarlegge formålet må en ta utgangspunkt i en objektiv vurdering, hvilke formål fremstår objektivt vurdert ut fra de kjensgjerninger som foreligger å ha vært skattyters motiv for å pådra kostnaden. Vurderingen må forankres i hvordan forholdet fremtrer utad objektivt sett. Hva skattyter selv hevder er formålet er dermed ikke i seg selv avgjørende.

Om en kostnad er fradragsberettiget må vurderes i tilknytning til den konkrete skattyters forhold. At en type kostnad er fradragsberettiget hos en virksomhet, tilsier ikke uten videre at en tilsvarende kostnad er fradragsberettiget for en annen virksomhet. Ved tvil om fradragsrett må en vurdere konkret om den aktuelle kostnaden har tilstrekkelig tilknytning til den aktuelle virksomhetens inntektsskapende aktivitet. F eks vil et legekontor som kjøper inn og setter opp en TV på venteværelset ha fradragsrett for denne kostnaden. Annerledes vil fradragsretten være for en regnskapsfører som kjøper TV for å sette på hjemmekontoret for å ha litt underholdning mens han jobber. I sistnevnte tilfelle vil en neppe få aksept for at det er tilstrekkelig tilknytning mellom kostnaden og den skattepliktige inntekten. Formålet fremstår i det siste tilfellet som overveiende privat. 

3.2    Krav om nødvendig kostnad?

Det er ikke et generelt vilkår for fradragsrett at kostnaden har vært nødvendig for å erverve, vedlikeholde eller sikre den skattepliktige inntekten. Fradrag kan med andre ord ikke nektes med den begrunnelse at kostnaden fremstår som unødvendig eller uforholdsmessig høy dersom inntektservervelsen har vært formålet med å pådra seg kostnaden. Dette er blant annet fastslått av Høyesterett i Brendendommen (Rt. 1991 s 1182). Saken gjaldt en historielærer i ungdomsskolen som krevde fradrag for studietur til Egypt arrangert av Norsk lektorlag. Det var på det rene at det dreiet seg om en rent faglig tur som ikke hadde feriepreg. Formålet var dermed ikke omstridt. Skattekontoret hadde likevel nektet fradrag med den begrunnelse at en slik studietur ikke var nødvendig for at læreren skulle være på høyden i sitt fag eller få beholde sin stilling. Dette synet ble klart avvist av Høyesterett som la til grunn at det ikke er noe krav om nødvendighet. Det var tilstrekkelig at det hadde betydning for inntektservervet:

«Det må vurderes om kurset mv. har hatt direkte betydning for skattyteren i hans inntektsgivende virksomhet/arbeid.»

Nødvendighet kan imidlertid komme inn som et moment i vurderingen der tilknytningen fremstår som mer tvilsom. Typisk vil dette gjelde der kostnaden kan ha flere formål. Vi kan for eksempel tenke oss at en entreprenørvirksomhet går til innkjøp av en motorbåt som hevdes å være anskaffet til bruk ved oppdrag i skjærgården. Dersom inntektene på oppdrag båten eventuelt benyttes til ikke står i noe forhold til kostnadene, vil en fort få en vanskelig oppgave med å overbevise skatteetaten om at formålet er inntektservervet og ikke private formål. I praksis vil ofte fradragsrett bli avvist fordi kostnaden objektivt sett fremstår som unødvendig og skattyter ikke klarer å overbevise skattemyndighetene om at formålet ikke hovedsakelig har vært å dekke private behov. Så selv om skattemyndighetene ikke kan avskjære fradragsrett med den begrunnelse at kostnaden ikke er nødvendig, må det klare rådet være at en så langt det er praktisk mulig dokumenterer eller sannsynliggjør at anskaffelsen ikke har privat formål der dette utad kan fremstå som et nærliggende hovedformål med anskaffelsen. I slike tilfeller er det å anbefale at en så langt det er mulig underbygger dette med en redegjørelse for bruken både i og eventuelt utenfor virksomheten. 

3.3    Krav om hensiktsmessig eller egnet kostnad?

Så lenge det er klarlagt at skattyters formål har vært inntektservervet, vil fradragsrett gjelde selv om kostnaden objektivt vurdert fremstår som uegnet til å innvinne inntekt. Skattemyndighetene kan med andre ord ikke overprøve virksomhetens forretningsskjønn med hensyn til en investering eller kostnad. Et eksempel på dette fra høyesterettspraksis er dommen referert i Utv. 1981 s 169 Bjerke Pedersen. Saken gjaldt en assurandør som krevde fradrag for honorar betalt til en såkalt «business promotor» for mulig deltakelse i virksomhet på kontinentalsokkelen. Det var uomtvistet at skattyters motiv for å inngå avtalen var å oppnå nye forsikringer og derved øke sin skattepliktige provisjonsinntekt. Høyesterett la til grunn at skattemyndighetene da ikke kunne avskjære fradragsrett selv om kostnaden var uegnet til å realisere dette formålet.

Hvor formålet fremstår som mer tvilsomt vil imidlertid kostnadens egnethet fort bli trukket inn i vurderingen, slik at en likevel vil legge vekt på om den aktuelle kostnaden er egnet til å fremme det inntektsrelaterte formålet

3.4    Flere formål 

–          Innledning

Ovenfor har vi sett på fradragsrett for kostnader der skattyter bare har hatt et formål med oppofrelsen. Vi skal nå ta for oss hvordan fradragsretten skal vurderes der kostnaden er relatert til flere formål; ett eller flere formål er virksomhetstilknyttet og taler for fradragsrett, mens ett eller flere andre formål mangler slik tilknytning. Slike formål vil typisk være rent private formål, men også mer allmennyttige eller politiske motiver kan være aktuelle for at skattyter har pådratt seg kostnaden. I de tilfeller en kostnad er pådratt med flere formål for øye, er det i utgangspunktet avgjørende for fradragsretten hvilket hovedformål som ligger til grunn for kostnaden. 

–          Formålene referer seg til forskjellige deler av kostnaden: merkostnader

I noen tilfeller vil ulike formål knytte seg til ulike deler av en aktuell kostnadspost. Det er med andre ord mulig å skille mellom hvilke kostnader som gjelder bruken i virksomhet, og hvilke kostnader som er påløpt privat.  Her vil det sentrale være å kartlegge den faktiske bruken eller nytten. For eksempel der en næringsdrivende har vært på en yrkesreise, men av private grunner forlenger oppholdet. I slike tilfeller er det ikke avgjørende for fradragsrett for den yrkesrelaterte kostnaden hva som i utgangspunktet var hovedformålet med reisen. Imidlertid må kostnadene i slike tilfeller fordeles med utgangspunkt i hva som fremstår som hovedformålet. Dersom hovedformålet var et privat ferieopphold, vil kun merkostnadene knyttet til det virksomhetsrelaterte formålet være fradragsberettiget. Var hovedformålet derimot yrkesreisen, vil kun merkostnadene i forbindelse med forlengelse av oppholdet privat holdes utenfor fradragsretten.    

–          To eller flere formål referer seg til en og samme kostnad

I tilfeller hvor en kostnad tjener flere formål, må det i utgangspunktet foretas en vesentlighetsvurdering hvor det som hovedregel enten gis fullt fradrag eller ingen fradragsrett for kostnaden. Hovedmotivet eller hovedformålet med kostnaden vil være avgjørende for fradragsretten og eventuelt for om en eiendel kan tas inn som driftsmiddel i næringen. Ved denne vurderingen vil det i praksis være relevant å vurdere om kostnaden er nødvendig eller egnet til å oppnå det inntektstilknyttede formålet ut fra de objektivt konstaterbare omstendigheter som foreligger. Vi kan tenke oss at en næringsdrivende har gått til innkjøp av en campingvogn. Dersom campingvognen hovedsakelig benyttes i virksomheten, kan den tas inn som driftsmiddel i virksomheten og avskrives. Også driftskostnader, vedlikehold, forsikringer osv vil da kunne fradragsføres. Når driftsmidlet i tillegg benyttes privat skal det tilbakeføres for privatbruken. Verdien av den private bruken må fastsettes skjønnsmessig. Er campingvognen hovedsakelig til privat bruk, skal den derimot ikke tas inn som driftsmiddel i næringen selv om også denne bruken er omfattende. Da gis det kun fradrag for den ekstra verdiforringelsen som skyldes yrkesbruken. Når det gjelder campingvogner er det for slike tilfeller fastsatt egne fradragssatser i Takseringsreglene § 2-3-4. For eiendeler ellers hvor det ikke er gitt slike satser, må fradraget fastsettes skjønnsmessig.    

Er de ulike formålene knyttet sammen på en slik måte at de er innbyrdes avhengige av hverandre, vil hva som er hovedformålet likevel ikke nødvendigvis være avgjørende. Et eksempel på det fra rettspraksis er Høyesteretts dom i Korsvoldsaken Rt.2008 s. 794. Korsvold hadde krevet fradrag for advokatutgifter både for å renvaske seg for anklager om overtredelse av reglene for verdipapirhandel, og for å komme i posisjon til å kunne få en ny lederstilling. Strengt tatt var bare det siste formålet inntektsrelatert, men å bli renvasket var en viktig forutsetning for det siste. Høyesterett mente da at det ikke var riktig å stille disse to formålene opp mot hverandre for å finne frem til et hovedformål, og la i stedet avgjørende vekt på at det å opprettholde inntektsevnen for Korsvold var et sentralt formål som tilsa at fradrag ikke kunne nektes.

For kostnader med flere formål vil det legges vekt på i hvilken grad det er klar sammenheng mellom kostnaden og forventet fremtidig inntekt. Tidsaspektet er relevant i vurderingen. Dersom det bare kan vises til mer generelle og usikre utsikter til inntektsmuligheter i fremtiden, vil det i praksis bli vanskelig å få aksept for at tilknytningsvilkåret er oppfylt.  

Dersom det private formålet er overlappende med det inntektsskapende, er det summen av de positive virkningene i inntektssammenheng som kommer i betraktning. I så fall er det ikke nødvendigvis avgjørende hvilket av disse formålet som har vært skattyters hovedformål med å pådra kostnaden. Et eksempel hvor slikt overlappende formål og hovedformålslæren var tema er Høyesteretts dom referert i Rt. 1956 s 1188 Ant. B. Nilsen & Co. Saken gjaldt grensen mellom fradragsberettigede reklamekostnader og ikke fradragsberettiget kostnad til politisk agitasjon. Selskapet som var et eksportselskap hadde drevet en annonsekampanje hvor reklamen for firmaet var blandet sammen med nærings- og skattepolitiske spørsmål. Skattekontoret innrømmet kun fradrag for 1/3 av kostnaden til kampanjen. Selv om det her forelå flere formål kom Høyesterett til at kostnadene var fradragsberettigede i sin helhet. De la særlig vekt på at annonsens innhold, plassering osv fremsto som reklame for bedriften og det var slik den ble oppfattet av næringsdrivende i bransjen. Dommen viser at det at det foreligger flere formål ikke uten videre fører til at fradraget skal reduseres når hovedformålet er tilknyttet inntektservervelsen.

En prinsipielt viktig dom avsagt av Høyesterett er Kvervadommen (Rt. 2015 s 1068). Saken gjaldt et holdingsselskap med store eierinteresser i oppdrettsnæringen gjennom sine datterselskaper. Holdingsselskapet hadde gitt et tilskudd på kr 50 mill til oppføring av en offentlig videregående skole og kulturhus i den kommunen datterselskapene drev sin virksomhet. Hovedformålet med tilskuddet var at dette skulle bidra til å tiltrekke, beholde og utvikle arbeidskraft som datterselskapene trengte, og derved øke og sikre utbyttene derfra for holdingselskapet. Dette ville gi høyere skattepliktige inntekter hos datterselskapene, og derigjennom høyere skattefrie utbytter til holdingsselskapet. Høyesterett ga medhold i at tilskuddet var fradragsberettiget for holdingsselskapet, jf. skt § 6-24 jf § 6-1. I dommen gir Høyesterett følgende prinsipielle redegjørelse for sitt syn på innholdet i tilknytningskriteriet slik det følger av § 6-1:

«Fradragsrett forutsetter at det foreligger en tilstrekkelig nær og umiddelbar sammenheng mellom kostnadene og de fremtidige inntektene. Ved bedømmelsen vil skattyters formål med kostnaden være et sentralt moment. Formålet må vurderes med utgangspunkt i skattyters utsagn om hva som er hovedsiktemålet med investeringen. Hva skattyter har gitt uttrykk for, er likevel ikke avgjørende dersom de ytre omstendighetene rundt investeringen etter en alminnelig bevisvurdering tilsier at det angitte formålet ikke kan være riktig eller har formodningen mot seg. Domstolene skal imidlertid ikke sensurere forretningsskjønnet til den som gjennomfører en investering eller påtar seg en kostnad. Selv om tilskuddet ikke anses formålstjenlig, kan det bare unntaksvis komme på tale å se bort fra skattyters formål. En slik uegnethetsvurdering må i tilfellet ta utgangspunkt i situasjonen da utgiften ble pådratt. Generelle og løse utsagn om fremtidige inntektsmuligheter vil vanskelig kunne oppfylle tilknytningskravet. Men det kreves ikke påvisning av at tilskuddet gir inntekter som selskapet ellers ikke ville fått, dersom momentene sett i sammenheng gjør at det foreligger nær og umiddelbar sammenheng mellom næringsvirksomheten og tilskuddene.»

–          Kostnader som er «nødvendige» både privat og for inntektsskapning

Enkelte kostnader vil skattyter kunne hevde er nødvendige for å tjene penger, men der disse likevel er av en slik art at skattyter med stor grad av sannsynlighet uansett ville pådratt seg disse kostnadene. Dette gjelder klart nok privatkostnader til bolig, mat og underhold ellers. Dette følger uttrykkelig av skatteloven § 6-1 annet ledd, men ville også fulgt av en fortolkning av bestemmelsens første ledd. For eksempel kan ikke en næringsdrivende kreve fradrag for kjøp av sykkel, skiutstyr og andre typiske eiendeler egnet til fritidsbruk, dersom det må antas at han uansett ville pådratt seg disse kostnadene. Dette gjelder selv om han kan vise til at disse eiendelene også i visse sammenhenger benyttes i forbindelse med virksomheten. En annen sak er det at for enkelte slike eiendeler er det fastsatt regler som gir fradrag etter satser for den aktuelle bruken i virksomhet. Dette gjelder f.eks sykkel.  Der det ikke er fastsatt satser kan eventuelt merkostnaden eller slitasjen for eventuell bruk i skattepliktig virksomhet fastsettes skjønnsmessig.

3.5    Fradrag ved erstatningsansvar og bøter mv.

En virksomhet som pådras erstatningsansvar ved utøvelse av virksomhet, vil ha fradragsrett for erstatningen. Dette gjelder så langt ikke ansvaret dekkes av forsikring. Dette gjelder både der ansvarsgrunnlaget er skyldansvar, arbeidsgiveransvar eller ansvar på objektivt grunnlag. Er skaden skjedd ved forsett av den ansvarlige for å dekke skaden, vil det ikke være fradragsrett. Det samme gjelder antakelig ved grov uaktsomhet. Fradragsretten gjelder både hvor skaden er skjedd på ting, person eller alminnelig formueskade. 

At mottaker er skattepliktig for erstatningen er her ingen forutsetning for betalerens fradragsrett.  

Kostnader i form av bøter, gebyrer og andre offentlig rettslige reaksjoner som har karakter av straff, er etter ligningspraksis ikke fradragsberettiget. Det gjelder f. eks. ilagt tilleggsskatt og overtredelsesgebyr for manglende føring av personallister. Det samme gjelder fartsbøter, bøter for ulovlig parkering eller stans på offentlig vei.

Andre gebyrer som ikke har karakter av straff, f.eks. tvangsmulkt ved for sent innleverte skattemeldinger, forsinkelsesgebyr etter regnskapsloven, gebyr ved manglede betaling eller overskridelse av parkeringstiden på parkeringsplass (både offentlig og privat plass), osv. er fradragsberettigede forutsatt at tilknytningsvilkåret er oppfylt.

3.6    Spesielt om fradrag for kostnader knyttet til skattesaker

Fradragsrett er betinget av at kostnaden knytter seg til inntekten eller den inntektsskapende aktiviteten. Kostnader som knytter seg til selve inntektskilden er derimot ikke fradragsberettiget fordi den nødvendige tilknytningen ikke anses å være tilstede.  Dette er begrunnelsen for at f.eks. utdanningskostnader ikke gir fradragsrett fordi slike kostnader knytter seg til inntektskilden og ikke selve inntekten. Kostnader til etterutdannelse for å kunne fungere i den stilling en har, er derimot fradragsberettiget siden slike utgifter knytter seg til den løpende inntekt.

Kostnader til bistand med utarbeidelse av skattemeldinger og avklaring av spørsmål under ordinær skattefastsetting er fradragsberettiget når kostnadene har sammenheng med skattepliktig inntekt eller inntektserverv. Det samme gjelder bistand ved ligningsundersøkelser og der skattemyndigheten har tatt opp en sak av eget tiltak, jf. skatteforvaltningsloven § 12-1. Også kostnader til bistand ved klagesaker og rettssaker som gjelder fastsetting av merverdiavgift er fradragsberettiget.

Fradragsrett gjelder imidlertid ikke kostnader til ren skatteplanlegging eller bistand i forbindelse med klage eller rettsak vedrørende fastsatt inntekts- eller formuesskatt. Det er heller ikke fradragsrett for kostnader forbundet med at skattyter selv endrer skattefastsettingen. Begrunnelsen er at slike kostnader ikke er pådratt for å erverve skattepliktig inntekt.

For prosesskostnader generelt vil fradragsretten avhenge av hva saken gjelder, dvs om kostnaden har tilstrekkelig tilknytning til skattepliktig inntekt.

Se eventuelt nærmere om dette i Skatte-ABC kapitlet «Juridisk bistand/prosesskostnader»:

På våre hjemmesider finner du også en artikkel om skattemessig behandling av private formuesgoder i aksjeselskaper mv.